Hjelp meg!
Dette innlegget jeg skriver nå vekker mange tanker i mitt indre. Tanker som jeg så gjerne ville at alle skal reflektere over. Ikke fordi jeg trenger hjelp, men jeg opplever dessverre gang på gang en manglende forståelse for hvorfor mangfold av temaer i barnebøker skal og bør være en del av barnehagens hverdagsbibliotek. De bøkene jeg tenker spesielt på er bøkene med de temaene som utfordrer. Bøkene blir også omtalt som "de vanskelige bildebøkene". Men er det egentlige vanskelige bildebøker? Bøkene i seg selv er ikke vanskelige. De omhandler temaer som er vonde å vanskelige. Vi som jobber med barn har et ansvar for å gi barn muligheten for å snakke om deres opplevelser. Ikke bare gode opplevelser, men også det som gjør vondt.
"Personalet skal invitere til ulike typer samtaler der barna får anledning til å fortelle, undre seg, reflektere og stille spørsmål" (Kunnskapsdepartementet, 2017, s.48).
"Personalet skal bidra til at barna utvikler et bevisst forhold til retten til å bestemme over egen kropp og respekt for andres grenser og personalet skal kjenne og praktisere nasjonale føringer for helsefremmende og forebyggende tiltak som gjelder barn" (Kunnskapsdepartementet, 2017, s.50)
Litteratur som tar for seg alvorlige problemstillinger kan være inngangsport til samtale for nettopp det barnet som trenger det. Barn er også opptatt av alvorlige temaer og litteraturen kan være et verktøy som gir barnet språk til å snakke om vanskelige ting. Så hvorfor, ja hvorfor er disse bøkene ikke obligatorisk plassert på avdelinger i barnehagene. Hvorfor erfarer jeg gang på gang at svaret: "De er på kontoret" eller "De står en bestemt plass så vi voksne vet å finne de når vi skal bruke de" går igjen hver gang vi som studenter drøfter tematikken? Hva er det som gjør at bøkene ikke er tilgjengelige for barna? Hva gjør vi for å endre holdningen til bøkene? Jeg har til dags dato ikke erfart at et barn kommer å spør meg om å få lese den boka jeg har på kontoret fordi det har behov for å snakke! Så hvorfor står bøkene på kontorene? Er det mangel på kompetanse? Frykt? Ja spørsmålene er mange?
Jeg har tenkt at det første vi kan gjøre er å slutte med å omtale bøkene som "De vanskelige bildebøkene". Det å definere en bestemt gruppe bøker med et negativt ladet ord som vanskelig hjelper ikke. Dette er et tema som jeg håper flere har tanker og innspill til.
Jeg er så enig med deg i det du skriver her, Ragnhild! Et viktig tema å sette fokus på. Bøkene i denne kategorien skal hjelpe barn til å forstå sammenhenger og opplevelser i livet. Og til å gi de rom og ord for å kunne snakke om det. Og da må bøkene være tilgjengelige for barna, og de voksne må være åpne og trygge formidlere av bøkene. Jeg tenker at disse bøkene ikke bare er nyttige for de barna som selv opplever vanskelige ting, men også for deres venner som kanskje lever trygt og beskyttet og ikke aner at slike ting kan foregå. Et barn som ikke vet kan ikke forstå en vanskelig betroelse eller observasjon hos en venn, mens et barn som vet noe om slike vanskelige temaer kan være en stemme som sier ifra og er til hjelp for barnet som trenger det.
SvarSlettJeg støtter meg til ordene "Du ser det ikke før du tror det", det gjelder både voksne og barn, og bøkene hjelper oss å tro og til å se og hjelpe.